Skjermdump

Hei igjen! Denne bloggen har lenge på bloggsjargong vært ODD – officially declared dead – og jeg skal ikke vekke den til live igjen nå heller.

Men jeg vil gjerne oppdatere dere på hva som har skjedd siden sist. Jeg sluttet i VG Nett for over et år siden. Nå har jeg mitt eget lille firma – Nettopp kommunikasjon AS – hvor jeg påtar meg oppdrag som blant annet webredaktør. En av de artigste jobbene jeg har er å redigere nettsiden til Kvinnovasjon – et nasjonalt prosjekt som skal inspirere flere kvinner til å bli gründere.

I mange år har jeg hatt en ide om et nettsted for politikk. Rettere sagt:  Et nettsted som skaper debatt. Jeg har også vært imponert over alle de gode bloggerne som skriver som viktige samfunnsspørsmål og setter søkelyset på temaer som ikke når opp i tradisjonelle medier. Jeg har savnet en portal som er redigert tematisk om politikk, som samler blogger om samme tema – og som er åpen for at andre bloggere kan legge sine blogger inn i en feed om det temaet.

Denne høsten skjedde det fantastiske at jeg fikk 300.000 kroner fra Fritt Ord i støtte til et slikt nettsted!

Bloggeriet er navnet på det nye barnet – og betaversjonen kommer i januar.  Det blir ingen tradisjonell blogg, men et nettsted som er redigert tematisk og som linker videre til knallgode blogger. Jeg vil gjerne høre hva du synes om prosjektet – og hvordan du mener en slik side bør være. Jeg trenger rett og slett hjelp. Fra bloggere og lesere. Hvordan skal en nettside som samler blogger om politikk være for at den er interessant for deg?

Bli med videre til Bloggeriets blogg, og hjelp meg å forme den nye siden!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jubel og smilende fjes. Politikerne i gamle dager holdt motet oppe helt til siste stund på valgkvelden.

Slik så det i alle fall ut for oss som fulgte med på valget fra sofakroken hjemme. NRK rådde grunnen alene helt til neste dags aviser kom ut. Hver gang statskanalen satte over til partienes valgvaker, var det klapping og jubel. Ikke en småsur politiker var å se, alle holdt motet oppe selv om opptellingen viste dårlige tall. Positive partiledere snakket varmt om at alt fremdeles kunne snu seg.

Da TV2 kom på banen med egne valgsendinger, ble vi enda mer sikre på at stemningen var på topp alle steder. Nå var det to kanaler som var inne fra klappende og jublende vaker.

Første gang jeg satte mine bein på en valgvake var i 1999. Som første nettavis var VG Nett på forskjellige valgvaker og rapporterte direkte. Noe av det første jeg skrev var at stemningen endret seg dramatisk hver gang TV-kanalene var inne på direkten. Spesielt merkbart var det naturlig nok hos de partiene det gikk dårlig for. Alvorlige ansikter og nedovervendte munnviker når de trodde seg usett, optimistiske smil rett hjem i folks stuer når storskjermene viste at NRK eller TV2 var inne.

Det var en aha-opplevelse for meg, og også for VG Netts lesere, håper jeg.

Ti år senere vet alle politikerne at alt de sier og gjør sendes direkte på web-tv. Seerne kan velge hvem de vil se på. De trenger ikke å vente til TV-kanalene finner det for godt å sende fra den valgvaken som interesserer dem. I tillegg sender nettjournalistene fortløpende artikler hele kvelden. Vi twitrer og svarer på spørsmål underveis. Vi stiller lesernes spørsmål til politikerne, og får lesernes reaksjoner. Du kan følge utviklingen i ditt eget fylke og se hvem som er inne og ute av Stortinget etter hvert som resultatene fra kommunene kommer inn.

Jeg tror mange har TV-sendingene på, men at de samtidig sitter med laptopen foran seg på valgkvelden. Det har skjedd en liten medierevolusjon. Den begynte så smått ved stortingsvalget i 1997, men ble først merkbar i 1999 da vi var på valgvakene. Deretter har nettavisene bare gått fra valgseier til valgseier.

TV-kanalene kan brife med ny datagrafikk hvor programlederne drar tall og mandater opp av hatten som moderne tryllekunstnere. Men det er på nettet den store forbedringen for de som vil følge valget har skjedd. Og det vil forsterke seg ved valgene som kommer.

Det er gøy å være blant pionerene som har vært med på nettet fra den spede begynnelsen. Håper du følger oss i kveld!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

«Hils beskjedent og vennlig på dine lærere og bekjente!»

Sitatet ovenfor kommer fra en karakterbok fra Narvik folkeskole fra 40-tallet. Den gangen fikk elevene karakterer i alle fag på barneskolen, i alle fall i de øverste klassene, viser karakterboka.

Høyre vil innføre karakterer fra 5.klasse igjen, mens Fremskrittspartiet vil ha karakterer enda tidligere i barneskolen.

Karakterboka viser at eieren ble bedømt i en skala fra 1 til 4 i alle fag. På bokas første side står det at 1 betegnes meget godt, 2 = godt, 3 = måtelig og 4 = dårlig. Det ble gitt karakter 3 ganger i året. I tillegg til karakterer i alle fag fra regning til legemsøvelser, ble elevene bedømt i de tre kategoriene flid, oppførsel og orden.

Jeg regner med at kriteriene for oppførsel er høflighetsreglene for barn som fyller de bakerste sidene i karakterboka. Her er et utdrag:

«Høflighet i skolen: Vis aktelse og ærbødighet for dine lærere! Følg skolens regler! Fusk ikke og lyv ikke! Vær hjelpsom mot dine kamerater. La aldri noen bli straffet i ditt sted; ti det er feigt og skammelig.

Høflighet mot politiet: Vær høflig mot enhver politimann og gjør som han befaler. Det er især en stygg uskikk å stimle sammen ved arrestasjoner med hui og skrål.

Høflighet på gaten: Hils beskjedent og vennlig på dine lærere og bekjente! Gjør det til regel at du går til høyre når du møter noen, at du navnlig i sterkt beferdede gater går på det fortau som du har på høyre hånd. Treffer du gamle, skrøpelige folk, skal du ikke gjøre narr av dem, men heller hjelpe dem hvis det trenges.

Høflighet i alminnelighet. Pass dine egne anliggender og bland deg aldri ukallet inn i andres! Avbryt aldri noen mens han taler, men vent med dine bemerkninger til han har talt ut!

Høflighet koster intet, men utretter meget.»

Det er morsom lesning. Noen av reglene er gammeldagse, men jeg kjenner noen barn som hadde hatt godt av å lære noe av dette. Hva jeg mener om karakterer i barneskolen skal jeg ikke avsløre. Eieren av karakterboka er ikke negativ til at karakterer blir innført igjen.

- Vi hadde noe å strekke oss mot, sier hun.

En lærer jeg kjenner er helt uenig.

- Karakterer gir konkurranse. Det er ikke bra, mener han.

Hva mener du? Er karakterer i barneskolen en god ide?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var 11.september 2001. Jeg sto i stortingskorridoren og ventet på at sentrumsalternativet skulle bli gravlagt. Samtidig ble fire fly kapret i USA.

Det som skulle bli den mest surrealistiske dagen etter noe valg hadde begynt.

Dagen før var jeg på Arbeiderpartiets valgvake. Det var ikke noe god stemning. Bare når TV-kanalene var direkte inne, var det høy stemning blant Ap-erne. Partiet hadde gjort et dårlig valg. Jeg gikk videre til Høyres valgvake. Der var stemningen mye bedre. Partiet øynet regjeringsmakt, men først var det mye som måtte avklares. Under partilederdebatten i Stortinget på slutten av kvelden rådet usikkerheten. Bondevik I-partiene; Sp, V og KrF hadde heller ikke gjort noe topp-valg. De tre partilederne ville likevel ikke offisielt si at alternativet var dødt.

Den 11.september begynte med dette som dagens store sak: Hvem skulle danne regjering? I 15-tiden var det to møter på Stortinget. På et kontor var partilederne for Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti samlet for å oppheve avtalen om regjeringssamarbeid. På et større møterom feiret Høyre valgresultatet med bløtkake. Sammen med andre journalister sto jeg utenfor sentrumkameratenes møte, og ventet på at de tre skulle komme ut for å erklære at partiene var fri til å forhandle med andre partier.

Jeg ringte nyhetsleder for å oppdatere om situasjonen. – Elisabeth, jeg tror du skal komme tilbake. Et fly har nettopp krasjet i World Trade Center, sa han.

Jeg løp fra Løvebakken til Akersgata. Da jeg kom inn, rakk jeg akkurat å se at fly nummer to krasjet inn i tårn nummer to direkte på CNN. Samtidig gikk det rykter om at mange flere fly var kapret og på vei mot sentrale bygninger i USA. Forvirringen var total. Det var som å se en skrekkfilm og referere direkte. Det tok tid før tårnene raste. Jeg fikk tårer i øynene da det første tårnet forsvant i en røyksky.

Se dokumentar fra VGs fotograf i New York.

Det tredje flyet styrtet i det amerikanske forsvarsdepartementet i Washington. Det tok lang tid før vi fikk vite hva som skjedde med det fjerde flyet. Historien om heltedåden om bord i flyet nådde ikke nyhetsredaksjonene den dagen. Vi trodde det bare hadde styrtet.

Vi hang på telefonene og prøvde å komme gjennom til New York. Å rykke dit var utelukket. Alle flyavganger var kansellert. Etter hvert kom de første bildene av overlevende på nyhetsbyråene, sammen med korte fragmenter av historier. Og sitater fra kjærlighets-sms’ene fra passasjerene på flyene i minuttene før de styrtet i tvillingtårnene.

Jeg hadde vært i World Trade Center året før. Alt var uvirkelig.

Samme kveld innkalte statsminister Jens Stoltenberg til pressekonferanse i et av de husene som stikker seg frem i Oslo: Den såkalte høyblokka med Statsministerens kontor i toppetasjen. Det var en sjokkert statsminister vi møtte. Han kunne blant annet fortelle at terrorberedskapen var økt i Norge – og at Kronprinsparet var i god behold. De var på bryllupsreise i New York-området.

Stortingsvalget var glemt hele den første uka. KrF og Venstre fikk i stillhet gjennomført sonderingene sine med Høyre. Sonderinger som førte til regjeringsforhandlinger og deretter regjeringen Bondevik II.

Jeg får fremdeles frysninger på ryggen når jeg tenker på dagen etter valget i 2001.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

«Det blir aldri løyet så mye som før valget, under krigen og etter jakten» Otto von Bismarck.

- Jeg har bestemt meg til valget, sier min kritiske frisør.

- Det blir ingen stemme fra meg i år. Det er et parti jeg liker godt, men uansett så vil de ikke få gjennomført politikken sin. I regjeringsforhandlinger forhandler de bort de viktigste sakene, og samarbeidspartnerne er jeg IKKE enig med. Derfor vil jeg ikke støtte en slik regjering. Noen andre er det ikke aktuelt å stemme på, sier hun.

- Hvis du ikke stemmer i det hele tatt får du i alle fall ikke gjennom det du synes er viktig, sier jeg med hodet ned i vasken.

- Det er så, men det får jeg uansett ikke. Det har vist seg før at det de sier før valget, ikke blir gjennomført etter valget. Jeg er drit lei. Det er min protest at jeg ikke stemmer, sier hun, og legger til at hun synes politikerne i grunnen er litt dumme.

- Jeg bodde på et hotell der et av de største partiene hadde møte. Når de skulle kalles inn etter pausene, sto noen og ringte med en kubjelle. Da kom de sigende, litt tomme i blikket. Jeg synes det passet godt, ler hun.

Jeg har hørt argumentene og frustrasjonen før. En leser var inne på det samme i en mail:

- Jeg må jo se på hvem som har sjanse til å komme inn fra mitt fylke, ellers kaster jeg bort stemmen min. Men samtidig er jeg usikker på hva som skjer etter valget. Jeg kan ende opp med svarteper i de sakene jeg synes er viktigst, skriver han.

- Det er faktisk mulig at motsatt side kan få bedre gjennomslag for de sakene, enn den siden jeg ideologisk er mest enig med. Spørsmålet er hvem som klarer å forhandle best i møtet med storebror i konstellasjonen, fortsetter han.

Årets valg blir en thriller på flere enn en måte. Ikke bare blir det en knivskarp kamp mellom de rødgrønne og de ikke-sosialistiske. Jeg tror sofapartiet blir en tøff motstander for både Kristin, Jens, Liv Signe, Lars, Dagfinn, Erna og Siv.

Hva tror du? Er det mange som er frustrert over at partiet de stemmer på forhandler bort mye av programmet sitt for å komme i regjering?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hun pustet hvitt i den rå Oslo-lufta, og dro sjalet tettere om hodet. Så fortsatte hun å lete i søppeldunken etter mat.

Jeg så henne første gang i vinter. Fra kjøkkenvinduet i bygården ikke langt fra Slottet og den nye statsministerboligen, har jeg utsikt inn mellom to andre gårder. Det står en rad med søppeldunker utenfor kjøkkentrappa til den ene 1800-talls gården. Ettermiddagen var kald og grå, jeg var sylte forkjølet og syntes litt synd på meg selv der jeg sto på det varme kjøkkenet mitt. Mens tevannet kokte opp, tittet jeg ut av vinduet. Det var da hun kom. Med lange skjørt og et mørkt sjal knyttet rundt hodet, blek og skrøpelig med lut rygg.

Hun svingte inn fra gaten og gikk bort til de skitne søppelkassene. Så åpnet hun den første og begynte å lete gjennom den. Posene som folk hadde knyttet godt sammen, ble åpnet og gjennomsøkt. Innimellom fant hun noe som hun la i en krøllete plastpose. Mat. Rester som folk hadde kastet, og som hadde ligget sammen med det andre bosset i posene.

Etter å ha lett gjennom de fire søppeldunkene, hadde hun fått litt mer i posen sin enn hun hadde da hun kom. Så forsvant hun.

Jeg syntes plutselig ikke noe synd på forkjølelses-meg selv lengre. Tanken på den lille kvinnen fulgte meg i dagene etterpå.

Det var varmere i lufta da jeg så henne for andre gang. Hun hadde de samme klærne, men sjalet lå rundt skuldrene. Hun var kommet til den tredje søppeldunken da jeg oppdaget henne. Jeg gjorde det jeg hadde angret på at jeg ikke gjorde første gang. Litt boksemat og frysemat i en pose, en hundrelapp i hånden, så løp jeg ned trappene og rundt hjørnet. Men hun hadde forsvunnet da jeg kom ned.

Jeg lurer på hvem hun er. Hvilken historie kan hun fortelle? Hvorfor må hun lete i andre folks søppel etter mat?

Hun ser ut som hun kommer fra sørøst – og har reist langt. Hun er kledd slik som de som kneler på fortauene og ber tynt om penger. Er hun en av dem, eller er hun en av de mange ulovlige innvandrerne som gjemmer seg for norske myndigheter?

Uansett så tenker jeg på henne hver gang jeg ser inn i bakgården tvers over gaten. Fattigdommen er ikke avskaffet i dagens Norge. Tvert imot er den mye tydeligere enn noen gang før. Hva bør politikerne gjøre? Og hva kan vi gjøre? Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Hvordan?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

På toget fra Venezia til Vincenza leste han politikknyhetene i avisen. Han var altså ikke klokere da han kom frem enn da han dro.

 

Om commisario Guido Brunetti i Donna Leons bok “Død i fremmed land”

 

 

- Jeg har ikke sans for politikere, sa frisøren mens hun satte opp håret mitt med en klype til en ekte Grorud-palme midt på hodet.

Jeg hadde ikke klippet meg hos henne før, og hun hadde spurt konverserende om hva jeg skriver mest om. Det kom klart frem at hun ikke kunne tenkt seg min jobb.

- Det er bare tull med partiene. Man stemmer på noen, men så skal plutselig både ett og to partier til være med å bestemme. Det skulle ikke vært lov. Den som får flest stemmer, skulle bestemt. Ferdig med det! sa hun og begynte å stusse raden med hår som hadde unnsluppet hårfontenen.

- Jeg har derfor en ide til et mer rettferdig system, fortsatte hun.

- Politikere og partier er unødvendig. I stedet skulle man sendt ut spørreskjema med de viktigste spørsmålene til innbyggerne. Hvis det var nasjonale saker, skulle alle i landet fått spørsmålene. Lokale saker skulle sendes til innbyggerne i kommunen. Dermed fikk alle vært med på å bestemme. Avgjørelsene skulle gjennomføres av folk som var ansatt. Altså som en slags regnskapsførere, sa hun mens hun slapp fri mer og mer hår til klipping.

- Det blir helt direkte demokrati. Enkelte av de greske filosofene var enig med deg at det er det eneste rettferdige. Men det kan jo kanskje bli litt vanskelig å administrere alle spørreskjemaene hele tiden? sa jeg spørrende.

- Antallet spørsmål skulle holdes på et minimum. I dag er det for mye diskusjon om ting som er helt opplagte. For eksempel skulle veiavgiften gå til veier. Da hadde det vært nok til veiene, og ingen vits å stille spørsmål om det, sa hun og gikk løs på panneluggen min.

- I dag kan det jo også gjøres enkelt. Hvis det hastet, kunne alle fått spørsmålet på sms. Ellers kunne man brukt mail. Dataene registreres automatisk, og vips så er svaret klart. De ansatte kunne bare gjennomføre det som er bestemt, sa hun og jeg fikk assosiasjoner til avstemninger i underholdningsprogrammer på TV.

- Hvis noen var usikre, kunne de diskutere på nettet hva de skulle stemme for, sa hun mens hun dampet håret mitt med en glattetang.

- Det dumme er at den eneste måten å få gjennomført systemet på, er å gå inn i politikken. Det ville blitt endeløse diskusjoner med politikerne. Og det er det vel ingen som gjør frivillig, avsluttet hun.

I løpet av stunden i frisørstolen var jeg kvitt en del utenpå hodet, men hadde fått noe nytt å fundere på. Hvilke spørsmål jeg skal stille den kreative frisøren ved neste klipp. Hva skal for eksempel Stortingsbygningen brukes til og hvem skal foreta den tradisjonelle visningen av utsikten fra SMK neste gang det kommer prominente gjester til landet?

Mange uavklarte spørsmål ennå. Har du noen innspill? Jeg kommer tilbake med mer – om ikkje så brått.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

.

Tidligere denne våren har VG Nett undersøkt hvilke ord partilederne brukte mest i sine forrige landsmøtetaler. Jeg vet ikke hvilke ord Jens Stoltenberg brukte hyppigst i årets tale, men det som sitter fast i mitt hode etter å ha hørt talen er: «arbeid til alle» og «den Frp-støttede Bondevik-regjeringen».

Det er neppe tilfeldig. I tillegg til kritikk av opposisjonen og Bondevik-regjeringen, var hovedbudskapet i talen slagordet som Arbeiderpartiet lanserte i 1933: Hele folket i arbeid!

Hvis det fantes en nyhet i talen, må det være at Stoltenberg vil bruke mer av oljepengene til å holde arbeidsledigheten nede og at målet hans er at Norge skal ha den laveste arbeidsledigheten i Europa så lenge finanskrisen varer.

Stoltenberg brukte ellers taletiden til å hamre løs på opposisjonen, og å banke inn budskapet om at Frp støttet Bondevik-regjeringen.

Det var en tale uten overraskelser. En tale som førte partiet tilbake til arbeiderbevegelsens røtter og kampen for arbeidsplassene. En typisk valgkamptale som skulle egge delegatene til kamp om velgerne.

Betente temaer som Aker-saken, innvandringsspørsmålet og oljestriden ble ikke nevnt med ett ord.

Talen var langt unna Stoltenbergs visjonære klima-tale for to år siden. Den gangen lovet han at Norge skal kutte klimagassutslippet med 30 prosent innen 2020. Løftet vakte oppsikt og bidro til å sette klima på det politiske kartet for alvor. Talen fra 2007 huskes ennå av mange. Hva tror du? Vil årets Stoltenberg-tale være glemt om noen dager?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

.

- Jeg spør deg like ut, sa han.

- Hvem tror du vinner valget?

Den eldre mannen hadde akkurat satt seg på det ledige togsetet ved siden av meg. Han var pensjonist, og selv aktiv i hjemkommunens eldreråd. Da han så at jeg satt og studerte den ferske meningsmålingen i VG, åpnet han samtalen med å spørre om hvem jeg tipper som valgvinner.

- Jeg tror nesten alt kan skje, sa jeg.

- Det kan bli en ny rødgrønn regjering eller en ren Arbeiderpartiregjering, begynte jeg.

- En mindretallsregjering av Ap, samtykket han.

- Jeg tror at Arbeiderpartiet heller danner en mindretallsregjering alene enn å gå inn i en rødgrønn mindretallsregjering. Hvis de danner regjering alene er det uansett større sjanse til å få gjennomført egen politikk. I en rødgrønn mindretallsregjering må Ap først inngå kompromisser i regjeringskontorene, deretter må de inngå kompromisser i Stortinget, sa han.

Vi var enige om at å danne regjering alene helt sikkert er Stoltenbergs plan B, selv om han ikke snakker høyt om det nå. Da Høyres plan om en firepartiregjering blåste bort i stormkastene mellom Frp og Venstre, kan det ende med et borgerlig flertall på Stortinget som ikke er i stand til å danne regjering. Da kan det hende at Stoltenberg forsøker seg med en ren Ap-regjering og slalåmkjøring i Stortinget fra sak til sak.

Både SV og Sp har derimot signalisert at de er klare for en ny rødgrønn regjering selv om det skulle bli en mindretallsregjering. De vil uansett få mer gjennomslag for sin politikk i regjeringskontorene enn fra Stortinget.

Men resultatet av valget kan like gjerne bli en borgerlig regjering.

- Det kan bli en H-V-KrF-regjering. Eller en H-Frp-regjering. Eller en ren Frp-regjering, sa jeg.

Vi diskuterte hvilket av de borgerlige alternativene som er mest sannsynlig, og ble enige om å sette en knapp på en H-V-KrF-regjering.

- Men jeg ville ikke veddet store summer på det, sa han.

- Er stort Fremskrittsparti vil skape de problemene de kan for en slik regjering. Og for første gang tror jeg at Siv Jensen kan klare å skipe en Frp-regjering. Men jeg tror ikke den vil bli sittende i fire år, mente han.

Han avslørte at han representerer Venstre i eldrerådet, og at han har mange år bak seg som lokalpolitiker i partiet. At partiet nok en gang kan komme til å havne under sperregrensen og dermed utenfor Stortinget, ville han ikke en gang diskutere.

- Tror du Venstre ender på ja eller nei til EU, spurte jeg. Det viktige spørsmålet blir et av de mest spennende på Venstres landsmøte denne våren.

- Jeg tror det blir nei, svarte han kontant.

- Det er viktig at dette blir avklart før valget. Velgerne fortjener å vite hva Venstre mener om et så viktig spørsmål, sa han og hoppet bukk over at saken har vært høyst uavklart helt til nå.

Vi snakket om partier, meningsmålinger og regjeringsalternativer helt til han skulle av. Vi var enige om at det er umulig å vite om norske velgere foretrekker en ny Soria Moria-stasjon eller om stasjonsmesteren der toget stopper heller heter Erna Solberg eller Siv Jensen. Uansett blir det en spennende reise frem til 14. september.

Hva tror du? Hvem kan flytte inn i regjeringskontorene etter valget?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende